Rotary foredrag

Majorstuen Rotary 10. mars

Grethe Værnø

Presentasjon av boken “Blåstrømpe. Mitt kvinnepolitiske liv”  og innledning til debatt om likestilling og kvinnesak i dag.

Kjære Rotary-venner.

Det er utrolig morsomt å stå her og introdusere både en bok og et tema som mange av dere sikkert synes er ganske forterpet. Men det i seg selv er et poeng. Nå har dere sjansen til å komme til orde!

Jeg må først si noen ord om hvorfor det ble en slik bok. Jeg er blitt så gammel at det er på tide å skape litt orden i haugene med gamle papirer. Og så fant jeg en masse opptegnelser fra 25 år med kvinnepolitikk hjemme og ute, fra 1971 og ut Kvinnetiåret pluss pluss.

Der satt jeg på kjellergulvet og ble sintere og sintere over gjensynet og gjenklangen av kampene den gangen, helt fra for 45 år siden – over all kvinneforakten, overbærenheten og en  hårreisende diskriminering. Det var kvinnekamp på alle fronter, nesten som moderne bykrig – med kamp fra hushjørne til hushjørne.

Vi ble møtt med motstand mot alt. Mennene ville ikke se hvor ille det sto til, eller gjøre noe med det – de hadde det jo så bra, med full kontroll over sine kvinner, hadde dem der de burde være. Og det verste, mange av oss trodde også at det var slik det skulle være etter naturens orden!

Det er vanskelig for dagens unge, tror jeg, å forestille seg situasjonen for kvinnene så sent som rundt 1970. Halvparten var hjemmeværende og med bare folkeskolen, de aller fleste dobbeltarbeidende kvinnene var lavtlønnet.

De møtte diskriminering på de fleste områder også innen lovverket, de var undertrykket av et foreldet kjønnsrollemønster; deres lovprisede reproduktive rolle og omsorgsfunksjoner ga ingen status. At kvinnene helt frem til 1977 ikke fikk lov til å gå Birkebeinerrennet sier bare litt om hvordan det var.

Like plutselig gikk det opp for meg at vi jo balet med mange av de samme spørsmålene – fremdeles!  Avisene var fulle av klager og problemer om glasstak og likelønn, om skilsmisser og aleneforeldre, om konedrap, vold og tafsing. Og vi som  på 70-tallet gikk i protestmarsj mot kommersialisering av kvinnekroppen  og raste mot å bli betraktet som sexobjekter, lurer på hva som skjer med dagens halvnakne småpiker. Samtidig knurres det like aggressivt som før på gutterommet over  ”de jævla kvinnfolka som skal overta samfunnet – får de aldri nok?”

Tanken meldte seg: Hvor langt var vi egentlig kommet? Kunne det være nyttig med tilbakeblikk for å kunne sammenlikne fra sak til sak? Jeg syntes jeg hadde mye å fortelle, og lurte på om jeg kanskje hadde drevet med kvinnesaksarbeid fra flere posisjoner og med flere innfallsvinkler enn de fleste og både nasjonalt og internasjonalt. For det meste hadde jeg arbeidet på vegne av partipolitiske nøytrale kvinneorganisasjoner, spesielt paraplyorganisasjonen Norske Kvinners Nasjonalråd, som forresten Arbeiderpartiet yndet å kalle “borgerlig” – uansett hvor radikale forslag vi kom med. Noe som fikk redaktør  CC i Morgenbladet til å avskrive mine sjanser ved nominasjonene i 1973 fordi jeg hadde strikket mine hoser for røde. (Det ble en 9. plass!)

Men et bokmanus ble det først da rødstrømper og blåstrømper barket sammen før 8. mars i fjor da radikale rødstrømper igjen forsøkte å ta monopol på kvinnesak i feminismens navn. Hvor var det blitt av blåstrømpene? De som faktisk hadde gjort størstedelen av jobben?

Kvinnesak er jo ikke, har aldri vært, en venstregreie. Vi var og er alle feminister som slåss for kvinnefrigjøring, for kvinners likeverd og likerett selv om vi har ulike syn på hvordan, alt etter politisk og verdimessig grunnsyn. Vi forsøker å påvirke utviklingen innen de miljøer, etater og partier der vi har gjennomslagskraft. Når vi var uenige, kom skadefro menn med at ”kvinne er kvinne verst”.  Men hvorfor skulle det være lettere for oss å bli enige om en hel revolusjonsstrategi enn for mennene å bli enige om en veistump i Hallingdal?

Det skortet likevel en del på kvinnesolidariteten. Arbeiderpartiet hadde berøringsangst overfor “de borgerlige” og nyfeministene fra 68-generasjonen hadde mest forakt til overs for de noe eldre kvinnesakskvinnene. Selv bidro de mest med å lage leven, så mye at de klarte det de eldre ikke hadde klart – å gjøre kvinnesak til politikk — som vi alle forresten hadde glede av. De måtte forresten dele den æren med forberedelsene til FNs Kvinneår og kvinnetiår som la et meget stort press på nasjonale myndigheter.

Men etter mitt beste skjønn var det Nasjonalrådet som målbar alle de viktigste sakene, som de hadde gjort siden 1905.  Det var kanskje ikke så rart at NKN iblant ble kalt for ”Morske kvinners nasjonalråd”. De hadde sakene, utredet og satte dem på kartet, og det lenge før partienes kvinner endelig fikk overtalt sine menn til å vise litt politisk vett.

Det vet jeg av egen erfaring, som medlem i Høyres første likestillingsutvalg i 1972.  Våre forslag om progressive tiltak innen skattepolitikk, valgordninger og familiepolitikk ble nok for sterk kost for et konservativt parti. Høyre nøyde seg med å programfeste “arbeid for praktiske tiltak og mentalitetsendringer som vil føre til like muligheter og ansvar i hjem og samfunn”. Bedre var det ikke hos de andre.

Det er rart å se tilbake på disse sakene: NKN kjempet for bedre pensjonsordninger, ny odelslov, ny tronfølgerlov, ny navnelov, lørdagsfri, og fleksibel arbeidstid. En sak der vi møtte veggen var loven om statsborgerskap der norske mødre ble urimelig diskriminert til fordel for utenlandske fedre.

Vi ble kritisert for å drive med småting når vi forlangte at ”frøken-tittelen” måtte bort eller at avisene måtte slutte med kjønnsdelte stillingsannonser. Svar: hvis de er så små, hvorfor er det da så vanskelig å gjøre noe med dem?

Det jeg forteller om i denne boken, er de større, grunnleggende sakene som jeg selv var direkte engasjert i, først og fremst at kvinnene måtte få politisk makt. Min første sak som vettskremt, nyansatt redaktør var å lede NKNs pressekampanje, kommunevalgsaksjon i 1971. Mange gode krefter bidro til at det ble kvinnekupp i Oslo, Bærum og Asker. Det var da Høyres ordfører i Bærum dummet seg ut med utbruddet: Hvordan skal dette gå. Det gikk Europa rundt! Senere kjempet jeg forgjeves på Stortinget mot enda en endring i kommunevalgloven.

Så var det kampen for å frigjøre kvinnene fra undertrykkende kjønnsroller. Vi kjørte pressekampanjer for kvinners utdannelsesmuligheter, yrkesvalg, likelønn, likestilling i skolebøker og mønsterplaner, fjernundervisning, livslang læring. Og vi hang som klegger på media med spørsmålet om de var med oss eller mot oss. Ordkrigen nådde store høyder da jeg beskyldte media for å voldta kvinnekonferansen i København

Jeg var i NKN i tre år før jeg dro til Wien med mannen min. Det var ikke bare enkelt å være “gift med UD”. Det er blitt et kapittel i boken.

Så kom jeg tilbake til NKN som leder av deres nye U-landsinformasjon i 4 år – det var forøvrig forløperen til dagens Fokus. Dermed ble oppgaven å få gjenstridige menn spesielt i NORAD og UD til å legge en kvinnedimensjon inn i hele virksomheten. Det gikk både på saksbehandling og innhold. Vi ønsket  både egne programmer for kvinnene og å få integrert kvinnedimensjonen i alle saker, enten det gjaldt utvikling, teknologi, jordbruk, miljø eller – og selvsagt skulle man tro – befolkning. “Mainstreaming” ble det kalt, og vi ble beskyldt for å ville ha i både pose og sekk. Helt riktig, svarte vi.

Det var – og er – tror jeg – en skikkelig seig materie – Vi måtte ikke ri feministkjepphester…som om ikke mennene red alle slags andre norske kjepphester…

Blant annet deltok jeg i en virkelig konflikt som medlem av FNs  kvinnekommisjon for å forhindre at kald krigs storpolitikk skulle ødelegge for FNs kvinnerettede arbeid. Så skulle jeg oppleve at venstrevingens kvinner bar ved til det samme bålet i Nairobi og plaget livet av Astrid Gjertsen som delegasjonsleder.

En viktig del av dette “mainstreamingsarbeidet”  var å få integrert brudd mot kvinnenes menneskerettigheter i norsk menneskerettspolitikk. Da var jeg  medlem av UDs menneskerettsutvalg og sloss mot massiv uforstand – eller kvinneblindhet. Og dette henger igjen fremdeles.  Kvinner er visstnok en annen type vesener. Men vi visste at “ingen kvinne er fri før alle er frie,” og at kulturrelativisme er kvinnenes verste fiende. Samtidig på Stortinget forsøkte jeg med på et grunnlovsforslag – sammen med Reiulf Steen – om ikke-diskriminering. Det ble skutt ned av Grunnlovsvokterne.

En annen gang kan jeg fortelle om da jeg ble kastet ut av Shippingklubben fordi det var en businessklubb og da kunne de ikke ha kvinner til sted.

En ny sak kom til på samme tid, nemlig  full likestilling i Forsvaret. Det var en hybrid krig. På Stortinget kuppet jeg Kåre Willoch på Høyres gruppemøte i 1984 da han gikk hardt ut mot å oppheve forbudet mot kvinner i stridende stillinger – forøvrig mot sin egen forsvarsminister Sjaastad. I Kvinners Frivillige Beredskap, der jeg nå var leder, provoserte vi forsvarsjefen da vi kalte Forsvaret for en utklekningsanstalt for mannssjauvinister – mens venstrevingens kvinner angrep oss, iblant nesten fysisk, for å være sabelraslende militarister.

Denne lille oppsummeringen – hva forteller den? Det melder seg noen riktig ubehagelige og politisk ukorrekte spørsmål som kanskje mine to meddebattanter har meninger om:

Hvorfor er alle disse sakene fremdeles med oss, et halvt hundre år etter at kvinneopprøret satte dem ettertrykkelig på  dagsordenen, og med alle de virkemidler som er i sving? Går det ikke i hop? Er det gamle Adam som er nissen på lasset? Skal vi ha en evig kjønnskamp?

Har postmodernismen virkelig rotet det hele til for oss med sitt dekonstruert kjønn – slik at vi legger lite vekt på biologi – at vi undervurdere den lille forskjellen som kanskje ikke er så liten?

Har vi nå fått en kvinnedominans som skaper en økende motstand mot menn som føler seg undertrykket, strever med å finne sin identitet?

Og så det store spørsmål; Forsøker vi oss nå på et eksperiment med en ny norsk modell – der det er kvinnene som skal ha full frihet til å spille ut hele sin personlighet, mens gutta får beskjed om å ”styre seg” og sine lyster, og voksne menn skal ”passe kjeften sin”. Menn over femti som smugtitter på vakre kvinneben blir for øvrig omtalt som ”gamle griser”. Er det en “bærekraftig” modell – igjen i lys av biologien og det vi kan observere av mennenes hormonstyrte ”aggressivitet” – som må få utløp på fotballbanen – eller tribunen?? – Og mødres lyst til å være nettopp mødre? Og da har vi ikke snakket om utfordringen fra andre kulturer og verden rundt oss.

Jeg spørger kun…

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s