Kvinnestrid for fred og forsvar

Kvinnestrid for fred og forsvar

Det raste en tilspisset strid om norsk sikkerhetspolitikk i første halvdel av 80-tallet. Grethe Værnø opplevde den fra stortingsbenken der Arbeiderpartiet forlot den linjen de hittil hadde fulgt i flere av disse spørsmålene. Dette var en av etterkrigstidens mest dramastiske faser der alle propagandaens triks ble benyttet i en tilspisset kamp om opinionen. Samtidig var hun styremedlem og styreleder i paraplyorganisasjonen Kvinners Frivillige Beredskap som hadde til oppgave å støtte opp om hele totalforsvaret og fremme kvinnenes stilling i forsvar og beredskap. Dermed kom hun midt opp i en konflikt der kvinner sto mot kvinner. Forsvarsopposisjonen brukte kvinnenes ønsker om fred som redskap i mobiliseringen mot norsk NATO-politikk under mottoet “Kvinnesak er fredssak”.

Det haglet med ukvemsord mot forsvarsvennlige kvinner. De ble fremstilt som farlige “sabelraslende militarister” og forrædere mot kvinnene hvis de signalerte at det også for kvinnene fantes andre veier til fred enn tilpasningspolitikk. Dette bidro til at KFB startet sitt historieprosjekt for å trekke frem kvinnenes innsats for landets forsvar, spesielt under Annen verdenskrig, et fullstendig neglisjert tema. Ett av resultatene av prosjektet ble boken Kvinnenes forsvarshistorie  som Grethe Værnø skrev i 1990 sammen med Elisabeth Sveri.

Få år tidligere hadde Grethe Værnø gjennomgått Forsvarets Høgskoles syv måneder lange hovedkurs i 1979-80. Selv om kvinnene hadde fått adgang til Forsvaret i 1976, så hun ikke en eneste kvinne i uniform, og spørsmålet om kvinner i Forsvaret ble ikke berørt. Det var en oppvekker.  Som leder frem til 1989 i KFB og i den egenskap samtidig medlem i Forsvarets Kvinneråd – kunne hun arbeide for å fremme likestilling i Forsvaret. Men Forsvarets menn strittet imot. Hvor tøft det var, opplevde hun i Forsvarets kvinneråd, der bølgene gikk høye, og der et stort engasjement fra kvinnenes side gikk hus forbi i Forsvarets overkommando.

Likevel kunne hun snappe opp et brev fra forsvarssjefen som sa at han ikke hadde noen motforestillinger mot kvinner i stridende stillinger. Bevæpnet med dette brevet kunne hun innkassere en seier for full likestilling på Stortinget i 1984 – forøvrig i samsvar med forsvarsminister Sjaastads ønsker.

Nå trodde de at slaget var vunnet. Det var for optimistisk. Et par år senere åpnet forfatteren en konferanse i KFB med ordene at “Forsvaret er en utklekkingsanstalt for mannssjauvinister”. Forsvarssjefen, Fredrik Bull Hansen, syntes ikke det var morsomt. Men KFB kunne presentere en lang liste med “forbedringspunkter” som fant sin vei inn i Forsvarsdepartementets første handlingsplan for likestilling i 1986. Den skulle bli fulgt av en rekke nesten likelydende planer som nok stort sett ble liggende i forsvarssjefenes skuff. Denne “ørkenvandringen” frem til et tidsskifte inn på 2000-tallet er tema for Grethe Værnøs bok  Kvinnenes forsvarshistorie Bind II, 1990-2010.

 

 

Advertisements

One thought on “Kvinnestrid for fred og forsvar

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s