Innledning

Et prosjekt blir født

Tiden fra nyfeminismens innmarsj rundt 1970 og gjennom FNs Kvinnetiår 1975-85 vil bli stående som den mest spennende, formative utviklingsperioden for kvinnesaken siden slutten av 1800-tallet. Det var da kvinnene for alvor våknet opp til sin egen situasjon og fant et språk for å kunne endre den. Det var da forskning og utredninger ga faktagrunnlaget for strategier og handlingsplaner. Det var da de hardeste kampene ble utkjempet mot kvinneforakt, inngrodde holdninger og undertrykkende kjønnsroller – og da kvinnesak ble likestillingspolitikk.

I 25 år skulle jeg følge denne utviklingen fra mange forskjellige vinkler, både som aktør og observatør i norske og internasjonale fora. Det begynte i min første jobb som redaktør for den nye presse- tjenesten i Norske Kvinners Nasjonalråd i januar 1971, varte frem til FNs siste kvinnekonferanse i Beijing i 1995, og fikk et lite etterspill med boken Kvinnenes Forsvarshistorie 1990-2010 bind II i 2011.

Tanken om å samle disse erfaringene ble født da mine barnebarn ba meg skrive litt om hva jeg hadde drevet med i livet. Samtidig var tiden kommet til å rydde i nedstøvete kasser i kjeller og på loft. Da jeg kom frem til eskene merket «Kvinnesak», ble det et rystende gjensyn med «kvinnekamp på alle fronter» den gang gamle blåstrømper, kvinnesakskvinnene, møttes med nye rødstrømper, nyfeministene. Det seige arbeidet gjennom 150 år under andre samfunnsforhold fikk næring fra en generasjon aggressive unge kvinner i opposisjon til det bestående. Og tiden var moden – overmoden!

Jeg ble slått av det voldsomme engasjementet og den hissige debatt-temperaturen den gang. Forbitrelsen var enorm over hårreisende diskriminering og mannssamfunnets massive motstand mot «kvinnfolkmas», enten strømpene var blå eller røde.

Plutselig ble også dagens debatt rundt meg levende – og tankevekkende. Virkeligheten meldte seg ganske brutalt med avisene til morgenkaffen mørke vintermorgener i 2016, da jeg begynte å samle stoffet til denne fremstillingen. Jeg kunne lese: «Bare 20 % kvinner i toppledelsen i næringslivet»! “Mødre blir mildere behandlet enn fedre av dommerne”. “Alle jenter blir ’tafset’ på”. “Gravide blir diskriminert på jobb”. “Asylsøkere med barnebruder”. “Vold i hjemmet”. “Kvinne myrdet av eksmann”. Vi får vite at mennene tar det økonomiske ansvar for familien. Det meldes om “glasstak”, “Gutteklubben Grei”, om kvinner som går og menn som slår, om voldtekt, krisesentra, eneforeldre, skilsmisser, kamp om kvotering, kontantstøtte, fødselspermisjoner og deltid, tvangsgifte og kjønnslemlestelse av jenter – i vårt land.

Ettertanken meldte seg: Har vi ikke kommet lenger, 50 år etter at alt lå på bordet; kunnskapene, målene… Hvorfor har det vært, og er det fortsatt, så vanskelig å omsette handlingsplaner og målsettinger til virkelighet? Etter alle disse års erfaring henger fremdeles spørsmålet og dirrer i luften: Går det ikke i hop?

Mesteparten av dette ble reflektert i stortingsmeldingen om likestilling fra regjeringen Solberg Nr. 7 (2015-16) som ble behandlet i Stortinget mens jeg skrev. Meldingen viste med all uønsket tydelighet at vi fremdeles strever med kjønnsproblematikken. “Vi må få til holdningsendringer” er dagens mantra. Men på gutterommet knurres det like aggressivt som før over “de jævla kvinnfolka som skal overta samfunnet – får de aldri nok?”. Mennene strever med sin identitet og krever ikke-diskriminering også for sitt vedkommende. Jentene fosser forbi gutta i høyere utdannelse, gutta blir tapere og moderat kjønnskvotering har mistet sin glans. “Mannssak” er blitt et problem.

Dette møtet mellom fortid og nåtid fødte en tanke, og et prosjekt vokste frem.

Kunne jeg hente frem den gamle historien for å kunne se dagens situasjon i et lengre tidsperspektiv – i bakspeilet så å si? Det er forterpet visdom at man må kjenne forhistorien for å forstå samtiden, man må vite hvordan man er kommet dit man er. Kunne dagens unge lære noe av bestemødrenes kamp?

For de fleste tilhører Kvinnetiåret en fjern fortid. Det har vært skrevet meget om “kvinneopprøret”, men det krever en aktiv innsats å holde minnet levende som en del av den kollektive hukommelsen. Det er viktig fordi denne perioden er det beste referansepunkt vi har når vi vil måle hva kvinnene faktisk har oppnådd, målt opp mot hvor vi sto da det moderne kvinneopprøret startet, de saker vi sloss for, de mål og visjoner som ansporet oss. Derfor må bildet av fortiden bli så skarpt, så fullstendig og mangfoldig som mulig.

Det dukket også opp en nyhetssak som fremkalte gamle minner. Avisene kunne melde at feministene fra henholdsvis venstre og høyre side hadde barket sammen over paroler til 8. mars og hvem som hadde æren for kvinnebevegelsen. Hadde feminismen blitt en “venstregreie”? Slik var det jo ikke, tvert imot. Burde jeg da ikke også, som verdikonservativ kvinnesakskvinne, slå et slag for kvinner, organisasjoner og saker som spilte en helt avgjørende rolle i praktisk likestillingspolitikk, men som i ettertid hadde fått lite oppmerksomhet? Historiefremstillingen hadde etter min mening stort sett vært basert på venstresidens premisser. Kanskje kunne jeg supplere en omfattende litteratur om kvinnebevegelsen med glimt fra en “yrkesfeminists” hverdag med et annet perspektiv? Da kunne jeg bidra til å skape større bredde i debatten og motvirke en fastlåst, politisk korrekt tankegang.

Tankene gikk tilbake til kampen om eierskap til historien som var i full gang allerede tidlig på 70-tallet. De mange personer, organisasjoner, partier og politiske interesser som deltok, ville alle ha sin del, og vel så det, av æren for det som skjedde. Den politiske venstrevingen klarte å skaffe seg mest oppmerksomhet og definisjonsmakt på bekostning av “blåstrømpene”. Det førte blant annet til en systematisk undervurdering og usynliggjøring av landets overlegent største kvinnepolitiske aktør gjennom 85 år, paraplyorganisasjonen Norske Kvinners Nasjonalråd, i strid med parolene om søstersolidaritet og samarbeid. Det var skuffende og vondt. Da NKN ble borte i 1989, forsvant denne organisasjonen av samme grunn mer eller mindre ut av historien.

Det hadde vært unødvendig. Jeg opplevde til daglig hvordan det gikk kvinnepolitiske og partipolitiske skillelinjer på kryss og tvers innen kvinnebevegelsen og mellom kvinner av ulike generasjoner, med ulike interesser og livssituasjoner. Men feminister av alle avskygninger dannet likevel en felles front mot et undertrykkende mannssamfunn og tradisjonelle kjønnsroller. De påvirket utviklingen innen de miljøer, etater og partier der de hadde gjennomslagskraft, uansett hvilket navn vi satte på saken: kvinnefrigjøring fra kjønnsroller, undertrykkelse og utnyttelse av kvinner som sexobjekt; “empowerment”, eller myndiggjørelse, for at kvinnene skulle få makt til å hevde sine interesser; likestilling og ikke-diskriminering – uten at det ble enklere av den grunn; eller rett og slett “kvinnesak” som dekket det hele. NKN kalte sitt arbeid for en kamp for kvinners rett og likeverd.

Denne beretningen er likevel et partsinnlegg på vegne av de kvinnegrupper jeg representerte eller samarbeidet med, et vitnesbyrd om samarbeid og felles front, men også om konflikt og uenighet. Min hovedbase var Nasjonalrådet som var en partipolitisk nøytral plattform for samlende kvinnesak, der målet var å definere og fremme fellesnevneren for kvinner med ulike interesser og ståsteder på tvers av 70-tallets radikaliseringsprosess. Det er vesentlig å få frem at Nasjonalrådet, så vel som for eksempel Høyrekvinnene, videreførte en feministisk linje som ble oppfattet som radikal den gang, men som skulle vise seg retningsgivende for den videre politiske utviklingen i samspill med resten av kvinnebevegelsen.

Fremstillingen er naturligvis preget av mine egne forutsetninger. Jeg var en typisk representant for den generasjonen som virkelig kom under krysspress. De aller fleste av oss vokste opp som hjernevaskede snille piker som skulle være blide, søte og skolflinke. Ingen spurte oss om hva vi skulle bli når vi ble store. Det kunne klare seg med en grei liten yrkesutdannelse før vi “ble gift”, som sekretærlinjen på Oslo Handelsgymnas i mitt tilfelle. En meget nyttig utdannelse for øvrig. Etter syv år i utlandet som medfølgende ektefelle til utenrikstjenestemann Oscar Værnø, embetseksamen med statsvitenskap, fransk og samtidshistorisk hovedfag, to barn og et par år som frilans skribent ble jeg i 1971, 33 år gammel, ansatt i Nasjonalrådet. Livet skulle ta en helt ny vending.

Antageligvis har jeg opplevd kvinnesak fra flere posisjoner og med flere innfallsvinkler enn de fleste. Som tidsvitne vil jeg fortelle om jordnært kvinnesaksarbeid, ikke bare på vegne av store, representative kvinneorganisasjoner som Nasjonalrådet og Kvinners Frivillige Beredskap, men også som politiker, styreleder i UNESCO-kommisjonen, medlem av FNs kvinnekommisjon og forfatter. Jeg har ønsket å trekke frem enkelte av de mange beundringsverdige kvinnene som kom meg nærmest. Men det var så mange som sammen trakk lasset, mange av dem velkjent i kvinnehistorien, og mange andre som ikke burde bli glemt.

Dette er ingen faghistorisk, akademisk, feministteoretisk eller objektiv fremstilling, men en beretning om mine egne, høyst subjektive opplevelser og erfaringer. Andre kan ha en annen historie å fortelle eller korrigere feil som har sneket seg inn via de gamle opptegnelsene.

Grethe Værnø

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s