Forfatterens konklusjoner

Etterord og konklusjoner

Det er mer enn 45 år siden verdens kvinner forlangte at FN skulle ta kvinnene på alvor. Det er en lang tid. Mine to smågutter fra den gang kunne ha vært bestefedre de også nå. Hvor har det store engasjementet, det harde arbeidet, den arrige ordbruk brakt oss på denne tiden? I innledningen spurte jeg om det «gikk i hop». Svaret mitt i dag, når jeg ser meg rundt hjemme i Norge og ute, er: Nei, det gjør ikke det. Det er noe som butter. Er det en nisse med på lasset, som stemmer hælene i bakken, som vi kunne kalle «Gamle Adam»?

Nå er det ganske risikabelt for en med mitt tidsperspektiv å skulle dømme i denne saken. Det er heller ikke mulig å levere en fasit, for vi er alle i en prosess som ikke har noen endelig slutt. Den begynte for alvor for rundt 150 år siden og fikk en ny giv av den radikale 68-generasjonen. Nå har den forandret karakter. Den er blitt selvforsterkende og irreversibel ved at stadig flere kvinner blir integrert i politikk og arbeidsliv, samtidig som den brytes mot en reaktiv bevegelse i deler av opinionen. Selv venstresiden hyller tradisjonelle verdier!

Mens jeg skriver dette, tikker resultatene fra presidentvalget i USA inn og bekrefter min uro. Halvparten av de amerikanske velgerne, og visstnok mer enn halvparten av de kvinnelige hvite velgerne har stemt på en mann som fremstår som prototypen på det feministene har kalt en «male chauvinist pig». Mange har stemt på ham på grunn av sitt hat mot den første kvinnelige presidentkandidaten. Det skjer i det landet som fremfor noe annet inspirerte de norske feministene på 70-tallet!

Da er det vel bedre i Norge? Jeg har søkt råd hos barn, barnebarn og andre bestemødre – og plaget mine omgivelser med spørsmålet om hva de mener om likestilling. Men jeg er ikke alene om å være i villrede. Dagens debatt og politikk synes å sprike i alle retninger uten en indre sammenheng eller en overgripende, omforent forståelse av hva feminisme, kvinnesak og likestillingspolitikk i dag egentlig går ut på. Som et bidrag til forvirringen har det på norsk ubegripelige ordet «gender» blitt introdusert i norsk språkbruk. Det skal visstnok ikke være det samme som kjønn. Det brukes i anglosaksiske land for å skille mellom kjønn (male and female gender) og seksuell aktivitet (sex). Ellers tillater jeg meg å kalle den offentlige likestillingspolitikk for «statsfeminisme» og håper at det blir forstått i beste mening.

Mine spørsmål vekker heller ikke den helt store interessen. Det kan virke som om likestillingspolitikk for de fleste er en ikke-sak, selv om de nok kan finne noe å klage over. Det er nok å nevne stikkord som likelønn, tidsklemme og glasstak, voldtekt og niqab, for ikke å snakke om «burkini». Et flertall mener visstnok at likestillingen ikke er kommet langt nok. Noen vet så altfor godt hva jeg snakker om, mens de aller yngste sier «hæ?». Desto mer påfallende er de krigstypene media, fra Aftenposten til Klassekampen, tar i bruk ved enhver anledning. Ironien slår meg. Har media overtatt kvinnekampen i den antagelse at det er salgbart stoff hos store lesergrupper? Rollene er i så fall snudd på hodet siden 70-tallet da det var et svare strev å få kvinnestoff inn i spaltene. Kan det være et forsøk på å provosere mennene, erte dem opp med stadig nye kvinneklager over manglende likestilling?

Det betyr egentlig at vi er kommet langt. Men hvor langt, hvor ligger snublestenene og hva synes jeg selv om resultatet? Det aner meg at jeg begir meg ut i minelagt farvann. Det får stå sin prøve.

Makt

Øverst på min liste over fremskritt står makt i politikk og samfunnsliv med førti prosent kvinner på Stortinget og kvinner i lederposisjoner i regjering og partier. Nå kan det være tvilsomt om det faktisk er politikerne som har makten i samfunnet, men det ser i hvert fall ut til å holde for å sikre «statsfeminismen». Samtidig er de kanskje for få til at man kan få testet ut teorien om at kvinner tilfører det politiske liv verdifulle kvaliteter, skaper et bedre samfunn med mykere verdier, mer demokrati og positiv frihet. Noen gir kvinnene skylden for at Forsvaret blir neglisjert.

Mens jeg grublet over dette, kunne Aftenposten melde at «åtte kvinner styrer arbeidslivet», fire som ledere av de største arbeidstagerorganisasjonene, og fire som ledere av de største arbeidsgiverorganisasjonene. Er det uttrykk for makt som kan omsettes i et mer harmonisk arbeidsliv med mindre strid og streik? Det ville i så fall være en velsignelse.

Kvinnefrigjøring

Som en god nummer to, eller kanskje på delt førsteplass, kommer «kvinnefrigjøringen»: frihet fra de gamle kjønnsroller som tvang kvinnene inn i trange båser for atferd og aktivitet. Det har skjedd en fantastisk utvikling, som kan få et komisk skjær når gamle damer på pensjonistbridge diskuterer om de fremdeles stryker sine menns skjorter! Min generasjon merker kanskje best gleden ved en historisk frihet til å være hva vi vil, gjøre hva vi vil, si hva vi vil, kle oss som vi vil. Det var ikke slik for de fleste av oss da vi vokste opp.

De aller fleste av dagens kvinner er yrkesaktive på hel- eller deltid. De kan stå på egne ben, bryte tabuer, utfolde seg på områder som tidligere var forbeholdt menn, og bruke seg selv og sine evner uten å støte på alskens kjønnsbetingede skranker. «Klart vi kan» er tidens motto. Det kvinnene har vunnet, er uvurderlig for deres livskvalitet, selvutfoldelse og personlige sikkerhet – og for samfunnet som helhet.

Samtidig savner kanskje også noen av oss, litt nostalgisk, den tradisjonelle respekt for kvinnen som kvinne, den gamle høflighet menneskene imellom. Mange av de unge vet tilsynelatende ikke engang hva det er. En tid turde ikke mennene åpne døren for en kvinne, av frykt for å få seg en på snuten. Det har roet seg betraktelig.

De eldste observerer med beundring og forbløffelse at barnebarna bryter alle barrierer, de ser stolte fedre med barnevogner og jenter i battledress. De unge utfolder seg over hele spekteret fra ekstrem- sport til «rumpekorte» shorts i ruskevær. Kanskje er de unge blitt så frigjorte at det holder, tenker de eldste litt for seg selv når de yngste er på det mest løsslupne.

Har vi faktisk fått en «ny kvinne», den naturlige kvinnen, urkvinnen – en kvinne som endelig kan være seg selv uten den begrensende rollen samfunnet tvang på henne?

Seksuell frigjøring?

Kvinnefrigjøringen har hovedsakelig dreiet seg om frihet fra samfunnets normer for kvinnelig atferd. Men det er ikke hele sannheten. «Den lille forskjellen» er ikke fullt så liten som mange vil ha det til. Kvinnene er fremdeles fanget i sin kropp som er spesialdesignet for å avle frem barn. Dette fangenskapet er det ikke fullt så lett å frigjøre seg fra, selv om det ikke kan sies at man ikke har prøvd.

«Statsfeminismen» forsøker å forsere den hindring som kvinnens reproduktive funksjoner stiller for likestilling i praksis. Arbeidet er kommet et stykke på vei, men helt vellykket er det ikke.

Kvinnene på sin side har skaffet seg seksuell frigjøring ved hjelp av p-piller, angrepiller og abort. De kan frikoble sex fra barneproduksjon. Noen velger bort ekteskap og barn og hyller singellivet – et elitefenomen for godt utdannede unge kvinner i gode jobber? Er det en parallell her til de av salig Augustins disipler som flyktet inn i sølibatet for å frigjøre seg fra sin drift mot kvinner? Andre fabulerer om «den lykkelige hore».

Den seksuelle frihet gir seg imidlertid underlige utslag. De som på 70-tallet gikk i protestmarsj mot kommersialisering av kvinnekroppen og raste mot å bli betraktet som sexobjekter, lurer på hva som skjer. Det ser ikke pent ut.

Samfunnet er blitt så seksualisert at de eldste snakker om «de- generering». Kvinnene, særlig ungjentene, har kanskje aldri til de grader blitt sett på som sexobjekter, og spiller på det selv kanskje uten helt å innse hva de begir seg ut på. Selv småbarn blir sminket og iført bikini. Russejentene er blitt handelsvare. Debutalderen synker. Sexpresset øker, melder media.

Iblant kan det synes som om frigjøring handler om at jentene kan opptre så utfordrende de bare ønsker for å tiltrekke seg guttas oppmerksomhet, for så å bli rasende over den minste uønskede oppmerksomhet. I suveren mangel på konsekvens tror de kanskje at de kan utøve en selektiv tiltrekningskraft. Ve den politimann eller -kvinne som drister seg til å be unge jenter på byen om å utvise noe mer forsiktighet i klesdrakt eller alkoholkonsum. Jeg skal ikke kommentere fenomenet «sovevoldtekt». Gutta svarer med «tafsing» og rasende utskjelling av «horer og jævla kjerringer» som avviser dem.

Samtidig er dagens kvinner langt på vei også frigjort fra mannen, fra mannens dominans i samfunnet og i form av ektemann. Hun trenger ikke noen ektemann for økonomisk forsørgelse, for beskyttelse mot vold i vårt ikkevoldelige samfunn, ikke engang for å skaffe seg barn, til nød for å skifte dekk på bilen. Ekteskapet er til for lutter kjærlighet. Det er nesten som en revolusjon, men skaper nødvendigvis forstyrrelser i den familiestruktur samfunnet har vært bygget på i uminnelige tider. En struktur som for øvrig godtok en omfattende dobbeltmoral. Det var blant annet ikke forbudt for menn å kjøpe seg den sex man ikke fikk nok av på annen måte.

Likestilling

Så har vi fått likestilling. Kvinnene er i dag godt integrert på omtrent alle områder i samfunnslivet, selv om Norge fremdeles har et utpreget kjønnsdelt arbeidsliv. Mest imponerende er flertallet kvinner i høyere utdannelse – på vei inn i arbeidslivet. Likevel er det ingen dans på roser for ambisiøse kvinner som satser på en karriere. De skal konkurrere mot menn på samme bane. Innen idrettslivet blir det tatt høyde for den fysiske styrkeforskjellen. Det ligger ikke noe slikt «handicap» i arbeidsmarkedet der kvinnene skal hevde seg mot mennenes mentale styrke og tilsynelatende ubegrensede selvtillit. Det er tøft å være kvinne der ute, du skal være sterk, men igjen, kanskje kvinnene er sterkere enn de selv tror?

Virkemidlene

Nå hadde ikke kvinnene nådd de posisjoner de har i dag så raskt uten drahjelp fra «statsfeminismen», som gårsdagens kvinner kjempet frem. Først og fremst kom det et lovverk på plass. I dag er det forbudt, straffbart, å forskjellsbehandle eller diskriminere på grunn av kjønn. Kvinnene har, eller skal ha, de samme rettigheter både i privat og offentlig sektor, fra kongehus til forsvar. Det var ikke slik da jeg begynte i Norske Kvinners Nasjonalråd, 25 år etter at Norge hadde undertegnet FNs Menneskerettserklæring!

Det er tankevekkende at det må trues med straff. Det er en reaksjonsform samfunnet bruker for å holde sine borgere i ørene, for å motvirke at vi henfaller til våre samfunnsskadelige, men høyst menneskelige tilbøyeligheter. Våre lyster og drifter må tøyles, enten det gjelder å bryte fartsgrenser, kjøre i fylla, daske til barna, snyte på skatten – eller voldta kvinner. Det dreier seg om impulskontroll.

Ikke-diskriminering var likevel ikke tilstrekkelig hurtigvirkende til å få i gang en selvforsterkende integrasjonsprosess. Derfor kom det til et helt regelverk for positiv særbehandling som har bidratt til å skyfle mange kvinner raskere inn i mannsyrker og oppover i systemene så langt lovens arm rakk. Jeg har en sterk mistanke om at den positive særbehandling nå er i ferd med å gå ut på dato fordi den skaper mer irritasjon og friksjon enn nytteverdi, men mistanken er ikke bekreftet.

Til gjengjeld er «kjønnsbalanse» etablert som et dogme. Frivillig kvotering henger som et absolutt krav over enhver forsamling. Få tør opponere når noen sier at nå er det på tide å få en kvinne som leder, mest iøynefallende i FN. Der ble det nå valgt en mann som ny generalsekretær, igjen, men det var stor enighet om at det egentlig burde ha vært en kvinne! Media fråtser i kritikk over dårlig kjønnsbalanse i alle sammenhenger. Men er ikke dette også i ferd med å bli utdatert? Eller er det slik at der hvor mennene har utvelgelsesmakten, vil de fremdeles satse på det kjente, nemlig en av samme kjønn, og må minnes på eller tvinges til å vurdere personer og ikke kjønn? Uansett ender vi opp i et paradoks: Vi fortsetter å dele opp i kjønn, samtidig som vi sier at kjønn ikke skal spille noen rolle. Eller er det noe her som jeg ikke forstår?

Alt dette har bunn og grunn dreiet seg om å påvirke holdninger, helt spesielt menns holdninger til kvinner. I teorien bidrar alle samfunnets kontrollmekanismer til å danne et kulturmiljø som legger seg som en ferniss over alle våre opprinnelige, naturgitte tilbøyeligheter. De påvirker hver enkelt av oss fra vi blir født. Det fungerer omtrent som de ti bud: «Du skal ikke slå din kone, utnytte kvinnelige ansatte, avsette en gravid kvinne…»

Jeg er usikker på hvor langt man har kommet. Jo mer jeg grubler over dette, desto mer urolig blir jeg. Vi vet ikke hvor slitesterk denne fernissen er. Er vi i ferd med å få et ublidt møte med det biologiske grunnfjellet?

Biologi til besvær

Tilbake på 70-tallet var det tabu å snakke om biologiske forskjeller. Det var en hensiktsmessig strategi den gang fordi biologien var blitt brukt som begrunnelse for den mest groteske diskriminering. Så kom postmodernismen og gjorde kjønn til en sosio-kulturell konstruksjon. Likhetsideologien tok over i den grad at det ikke skulle forskjellsbehandles selv der hvor det åpenbart hadde vært på sin plass, som i skoleverket der sent utviklede gutter sliter.

Nå er vi vel kommet lenger i likestillingen, har fått mer kunnskaper og kan tenke friere. Det er lov å ta med i betraktningen at vi er to kjønn – med noen variasjoner. Det er det ikke godt å gjøre noe med, selv om noen sikkert gjerne hadde sett at det var mulig! Det synes å være bred enighet om at kjønnsidentitet er en vesentlig del av menneskets personlighet. Da må vi også regne med at en ganske så bestandig kjønnsforskjell i all fremtid vil være en utfordring i likestillingsarbeidet. Vi er tilbake til «Gamle Adam» og spørsmålet om det er han, hans seksualitet og holdninger til kvinnene som er problemet, eller om det er kvinnenes krav på frigjøring. Men for dem av oss som har vært med en stund, er det ingen tvil om at mannens motstand har vært den største sperren mot kvinnefrigjøring og likestilling. Etter min mening ligger den fremdeles som en verkebyll innerst i «kjønnskampen».

Holdningspåvirkningen har gått ut på å skape en ny mann, en som kan leve harmonisk sammen med en ny og likeverdig kvinne. I dag innser de fleste at våre holdninger er en kombinasjon av genetiske, biologiske anlegg og miljø, jevnfør det velkjente sitat: «Genene deler ut kortene, miljøet spiller dem». Det er en anvendbar metafor. Med gode kort kan en spiller utrette underverker. Med dårlige kort kan en god spiller i beste fall begrense skaden.

Har spillet vært vellykket så langt? Det kommer motstridende beskjeder, noen mener at også mannen er blitt frigjort – fra en miljøpålagt maskulin tvangstrøye. Mennene lar tårene strømme fritt på TV-skjermen, klemmer hverandre gjør de også, og skifter bleier på sine barn. Det kommer gladmeldinger om friksjonsfritt samarbeid.

Men er dette «urmannen», det opprinnelige «hanndyret»? Eller er den «nye mannen», han vi pleide å kalle den «myke mannen», et kulturprodukt med relativt tynn ferniss? Det er fristende å tro det når man følger med på Facebook, der mange menn fordriver tiden med grove, kvinnefornedrende vitser og hatefulle, truende innlegg mot feministene. Massemedia flommer over av klager over skjult diskriminering og kvinnehets. I mangfoldige år har Forsvarets ledelse bedyret at de praktiserer nulltoleranse for trakassering – likevel er det nødvendig å gjenta dette overfor stadig nye kull rekrutter.

Noen perverterte utslag forskrekker den mest hardhudede: incest, barneporno, overgrep på nettet og voldtekt. I mer siviliserte former ytrer menns behov seg i diskusjonen om sexkjøpsloven, offentlige bordeller og om «sovevoldtekt» bør straffes med mange års fengselsstraff.

Er det blitt verre eller blir vi bare mer oppmerksomme på det? Media fråtser i alle disse sakene som nå blir straffeforfulgt i langt større grad enn tidligere. Hvem brydde seg om «husbråk» i «gamle dager»?

Oppe i alt dette står kvinnene og undres: Hva er det med menn, deres seksualitet og deres forhold til kvinner som driver koner og barn til krisesentrene? Dumt for en kvinne å spørre om det, for det kan hun aldri forstå. Hun kan ikke sette seg inn i en manns forestillingsverden og driftsliv.

«Den norske modellen»

Vi må se nærmere på miljøet som kortspiller. Det er noe som heter spilleregler. De må følges. Og hvem har så laget reglene for det miljøet som skal spille kortene og bearbeide arveanlegget? Man kan hevde at det er kvinnene. For dagens spilleregler går i grove trekk ut på at samfunnet på den ene siden skal fostre en ny, frigjort kvinne som er bevisst sitt likeverd, som har muligheter til å få realisere sitt egentlige jeg som kvinne – og få slippe uønsket seksuell oppmerksomhet. På den annen side går spillereglene ut på at mennene skal utsettes for stikk motsatte krav og straffes hvis de ikke følger reglene. Guttene får beskjed om å «styre seg» og sine lyster, voksne menn skal «passe kjeften sin». Menn over femti som smugtitter på vakre kvinneben blir for øvrig omtalt som «gamle griser».

Dette er et helt nytt fenomen som kunne kalles «den norske modellen», selv om den selvfølgelig ikke bare er norsk. Ethvert ordnet menneskelig samfunn, selv på ganske primitivt plan, har regler for å kontrollere en så sterk drift som kjønnsdriften, ellers blir det fullt kaos. Resultatene har vært høyst ulike. Over århundrene har menn, med god hjelp av religion og rå makt, skapt lovverk og sosialnormer som stort sett overalt har underkuet kvinnene. Det kan se ut til at utslagene ble mest kvinne endtlige i de store religionene, der mannen ved guddommelig kraft sementerte sitt overtak. Kvinnene ble temmet, ofte sperret inne i bokstavelig og overført betydning, mens mennene kunne utfolde seg i – tilnærmet – frihet.

Jeg har imidlertid ikke funnet noen fullgod forklaring på hvorfor mennene syntes det var nødvendig å underlegge seg kvinnene. Kanskje er det først i dag at også mennene kan finne glede i samværet med en respektert og likeverdig partner? Har det vært frykt for egen svakhet i møte med kvinnen som vekket så sterke og uimotståelige følelser hos ham? Eller har den dominante mannen ønsket å eie sin kvinne og sikre sitt verdifulle avkom? Eller har den fysiske styrken avgjort kampen? Valget er fritt.

Nå er den gamle «naturens orden» i ferd med å bli endevendt, i hvert fall her i Norden. Kvinnene skal være frigjort, mannen skal legge bånd på seg. Og så får systemet «gå seg til». Gjør det det, egentlig? Har kvinnene gjort opp regningen uten vert? Hvis spille- regler ikke føles som rettferdige og rimelige, slås spillet overende. Spillereglene kan endres, miljøet kan skifte.

En vellykket modell?

Jeg kan leke videre med metaforen: Det bør være sammenheng mellom kortene, spilleren og spillereglene hvis spillet skal være interessant. Nå kjenner vi ikke genene våre godt nok til å definere en naturtilstand. Det nærmeste vi kommer, er å betrakte villdyr. Logikken tilsier at for et godt og holdbart resultat av miljøpåvirkning, bør det vært størst mulig samsvar mellom genetisk arv og miljøpåvirkningen. Jo større avvik, desto større problemer for mennene å forene de to impulsene, den ene medfødt, den annen tillært. Sett med mine øyne ser det ut til at vi har fått en frigjort kvinne som kommer i mange høyst ulike utgaver, og ofte usikre menn som leter etter sin egen identitet og som strever med å forstå spillereglene – og kvinnene.

Man trenger ikke store empatiske evner for å ane en understrøm av sinne hos mange menn. Nedarvet – og tillært – kvinneforakt blir forsterket av oppdemmet ergrelse over feministenes «likestillingsmas». Jeg har støtt på utsagn om at mange menn i dag rett og slett føler seg truet av feminismen. De mener at likestillingspolitikken ensidig går ut på å bedre kvinnenes stilling og å utfordre mennenes identitet, interesser og behov som menn. For hva er mannens identitet, når en kvinne kan være alt fra prostituert til sydpolsfarer? Skal vi lete etter urman- nen på fotballbanen (eller tribunen)? Har han behov for å manifestere sin maskulinitet og gi utløp for sin aggressivitet i ekstremsport når han ikke lenger kan være jeger, kriger og tømmerhugger?

I tillegg til dette kommer en dyp bekymring over en kommende generasjon av mannlige tapere. Det snakkes om en underklasse av menn som faller ut av skolene, som blir kvotert vekk fra høyere stillinger og undervisningsplasser, som topper statistikken for selvmord, bilulykker, rusmisbrukere og kriminelle, og dertil har kortere levetid. Pendelen er i ferd med å svinge, også på politisk plan. Vi kan lese om fedres krav om en stemme ved abort, i og med at de også er antatt å bidra til å forsørge sine barn. Det er kommet politiske utspill om likt foreldre- og omsorgsansvar. Unge menn reagerer mot en Likestillingslov som har til formål å fremme kvinnenes stilling, og spør: «Hva med oss?». Og oppe i alt dette skal politikerne hanskes med gjenstridige problemer rundt bioetikk, som i bunn og grunn handler om alle menneskers rett til å kjenne sitt biologiske, genetiske opphav.

Når jeg lytter bedre, hører jeg også en annen stemme, en kvinnestemme som hever seg til forsvar for morsrollen som et ekko av Nasjonalrådets uttalelse om Barneloven på 70-tallet: Det kan ikke settes likhetstegn mellom mors- og farsrollen. Det er vel og bra at likestillingspolitikk, fedrekvote og delt omsorgsansvar bidrar til at kvinnene kan delta i arbeidslivet på tilnærmet like vilkår med mennene. Men prisen er høy for de mødre som ikke har noe sterkere ønske enn å ta omsorg for sine barn. Rollen som «delmor» kan være vond. Utspill om «politisk korrekt feministelite» setter sinnene i kok.

Det finnes et målbart symptom på endringene. Det er lov å anta at en skilsmisseprosent på femti er en direkte konsekvens av kvinnefrigjøringen, Trolig er en hovedårsak at kvinnene har endret holdninger og forventninger i langt større grad enn mennene, som ifølge meningsmålinger fremdeles føler seg som familiens overhode, i hvert fall med forsørgeransvar. Det har nok til alle tider vært stormende forhold i familiene. Ikke uten grunn har publikum elsket historier om komiske manns gurer som ykter ut av huset for å slippe fra gjenstridige kjerringer, for ikke å snakke om den foraktelige tøffelhelten. Men nå kan begge parter pakke kofferten. En annen årsak kan være at menn og kvinner ikke lenger ferdes i separate sfærer, men møter attraktive eksemplarer av det annet kjønn til daglig på arbeidsplassene. Det utgjør en stadig tilstedeværende risiko.

Under alle omstendigheter må jeg, som en av gårsdagens kampvillige feminister, innrømme at våre motstandere hadde rett i sin påstand om at kvinnefrigjøringen ville bli en utfordring for familien i form av et (antatt) monogamt, livslangt ekteskap mellom en kvinne og en mann som rammen rundt produksjon av avkom. Normen holder stand, så vidt. Men variasjonene er nå så mange og utviklingen så rask i en annen retning, at konsekvensene for familiemønsteret er blitt større enn den alminnelige feminist hadde forutsett. Kanskje innbilte vi oss at det skulle være lettere å overbevise våre mannlige motstandere om likestillingens velsignelser for både kvinner og menn?

Likestilling på trygg grunn?

Det store spørsmål blir da til slutt hvor solid fundamentet er for den «norske likestillingsmodellen». Kvinnene som sto på barrikadene i 70- og 80-årene høstet resultater. Det var innsatsen verd. Kampen var nødvendig. Den moderne, velutdannede kvinne kunne ikke leve med et kvinnesyn som de nerte henne som «det annet kjønn». Det faktum gir ikke noe svar på spørsmålet om hvor motstandsdyktig likestillingspolitikken er. Kan det jeg har kalt «kulturferniss» slites ned under påkjenningene fra stadig mer påtrengende møter med menns motstand både i Norge og i omtrent hele resten av verden? Jeg er redd for det. Presset øker fra en voksende reaksjonær bevegelse i de mange vestlige land som er rammet av økonomisk nedgang og sosial uro, og der store grupper har mistet troen på sosialdemokratiet som løsning for de underprivilegerte. Dessuten fra en kvinneundertrykkende religionskultur som utfordrer oss på hjemmebane.

Kvinnefrigjøringen kom ikke av seg selv med moderniseringen av samfunnet. Andre har bedre forutsetninger enn jeg til å analysere sammenhengen mellom den store omveltningen i politikk og mentalitet som fant sted på 70-tallet, og kvinneopprøret. Var kvinnefrigjøring og likestillingspolitikk et bidrag til eller et resultat av endringene og utviklingen frem til dagens «postmoderne» vestlige samfunn preget av ikkevold, velstand og fred? I det siste tilfelle vil likestilling – eller menneskelig frihet i det hele tatt – være et luksusfenomen, en godværspolitikk som de liberale demokratier kan koste på seg.

Vi skal ikke langt utenfor Nordens grenser før bildet er et ganske annet. Den paranoide vil si at Nordens kvinner er beleiret av macho-mannen som hersker i størstedelen av verden. Jeg har nevnt lærdommen man kan trekke fra presidentvalget i USA. Signaler fra FNs Menneskerettskommisjon varsler om at de universelle menneskerettigheter er under press og omtales som «vestlige verdier». Undertrykkende regimer og religioner krever aksept for sine kulturelle rettigheter. Mens vi under Kvinnetiåret kjempet mot vestfiendtlige grupperinger i FN som la kjelker i veien for det kvinnerettede arbeidet, er det nå islamske land som organiserer seg i FNs menneskerettsorganer. Den islamske gruppen er nesten jevnbyrdig med gruppen av vestlige land, og når den allierer seg med u-landsgruppen, katolske land og Vatikanet i kvinne- og familiespørsmål, har kvinnenes rettigheter karrige kår. Arbeidet for å fremme kvinnenes stilling, status og like rettigheter står omtrent på stedet marsj. Umenneskelige overgrep som barneekteskap og kjønnslemlestelse rammer millioner av piker og kvinner. Store deler av verdens menn er overbevist om at vestlige kvinners krav om likerett er en trussel mot deres kultur og verdier, og setter bremsene på.

Også her hjemme møter vi «kulturrelativisme» og den oppfatning at kvinnenes stilling må forstås som en del av en kulturell helhet. At mange menn ikke helt ser problemet, kan man forstå. Det er ikke de som blir rammet, tvert imot. Man kan huse en litt ondsinnet mistanke om at de store religionenes kvinneundertrykkende dogmer finner en viss gjenklang i deres innerste overbevisning om at mannen er skapningens herre, eller at kvinnene er noen fryktinngytende vesener som må holdes nede.

Vi kvinner kan ikke tillate oss en slik toleranse. Kvinners likerett kan ikke, må ikke, bli redusert til en særegenskap ved norsk kultur. Vi har kjempet mot kvinneundertrykkelse i vår egen religiøse kulturkrets. Det har ingen mening å forlange at vi skal akseptere kvinneundertrykkelse som legitimt i andre religionskulturer. På dette området er jeg ikke usikker. Her er det ikke noe spørsmål. Kvinnene må stå på barrikadene for sine universelle rettigheter, påpeke og rydde ut kulturrelativisme der de finner den. De må slåss for å bedre kvinnenes stilling verden over i fremskutt forsvar for det vi har oppnådd her hjemme. Lykkes ikke det, er skrittet kort til at kvinners likerett og likestillingspolitikk blir salderingspost når de politiske partier skal vurdere sitt velgergrunnlag og telle stemmer.

Den nedslående konklusjonen på dette forsøk på en statusrapport, er at kampen for kvinners rett og likeverd i sin innerste natur er en kjønnskamp som må føres på alle fronter og stadig holdes varm. Og kvinnene er ganske gode til å føre kampen på sin måte. Men utsiktene er ikke bare rosenrøde. For en relativt konservativ gammel bestemor synes det som om alt yter i dag. Om det er positivt eller negativt, er avhengig av øynene som ser. Men det er mange tapere i dette spillet.

Det store spørsmål er om dagens modell har gitt oss et samfunn som begge kjønn i samme grad kan finne seg til rette i – også som biologiske vesener, ikke bare som kulturprodukter. Det tar godt vare på kvinnenes rettigheter og frihet. Er det like godt tilrettelagt for mannens behov som kanskje ikke er helt de samme som kvinnenes? Paradokset er at kvinnenes frihet, likerett og likeverd ikke er sikret uten at den dominante, pågående og fysisk sterkeste halvpart av menneskeheten er med på laget. Det er ikke tilfelle i dag, selv om vi i Norge er kommet et godt stykke på vei. Jeg er heller ikke overbevist om at det er mulig å få det til. Det er kanskje slik at kjærligheten overvinner alt. Men den overlever ikke alltid. Slik jeg ser det.

Grethe Værnø

Advertisements

One thought on “Forfatterens konklusjoner

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s